Når man kommer ut på landsbygda i Romania, er det som å bli sendt tilbake i tiden.
Her finnes ingen støy i fra jordbruksmaskiner.
Turen gikk ifra Bucharest til Festeşti i øst med tog. Og det som overasket meg mest var at togsettene hadde blitt kraftig oppgradert siden sist jeg reiste med tog i 2005. Etter ca. 15 mil var vi fremme og fant bussen som skulle ta oss videre. En “litt” humpete tur på ca. 30-40 min. kom vi frem til Iezeru. Nå skulle vi finne frem til bestemor Ioana. Etter en gåtur fant vi en sidegate som lignet mer på en jordbruksvei. I enden av denne vei skulle vi.
Langt oppe i veien skimter jeg en gammel krokete dame som støtter seg til en kjepp og en skål i andre hånda. Hun setter ned skålen som er mat til gjessene. Vårt møte ble følelsesmessig og intens. Endelig hadde vi funnet henne. Bestemor har blitt 84 år gammel, men tross alderen er hun sprek. Hun forteller meg at hun ikke ser meg og jeg setter meg ned på huk. Med min høyde på 194 cm rekker hun meg til magen. Nå ser hun meg. Inne i hagen hennes løper det små kyllinger, hunder og katter om hverandre.
Vi kan kun forestille oss om hvordan livet var før
Historiene fra gamle dager kommer en etter en. Det som jeg husker best er fortellingene når kommunismen kom til landet. I Romania tilhører de fleste til Den rumensk-ortodokse kirke, og i alle hjem finnes det flere ikoner av Jomfru Maria som holder Jesu barnet inntil seg.
De sovjetiske soldatene marsjerte gjennom landet, og kommunismen forbød dem religionen sin. Innbyggerne murte inn kors og ikonene sine i veggen. Om veggen så naken ut, visste de hva som er bak den. Der kunne de be. Religionen er det som holdt folket sammen under de harde tidene.
En sovjetisk soldat sa til henne at hun ville passet perfekt til å bli pilot for sin lave høyde. Livet på landsbygda var hardt og mye arbeide fra tidlig morgen til sent å kveld. I dag har hun fortsatt sin åker som hun dyrker mais, grønnsaker og forskjellige frukt- og valnøtt trær. Alt gjøres med håndkraft og redskaper som hesten trekker etter seg.
Selv husker jeg utedoen fra min barndom på Hedmarken
Det er ikke innlagt vann i huset, og utedoen er bak huset. Hun henter vann fra en brønn som ligger ca. 100 m lenger ned i veien. Hun er ikke like sprek som før, så hun klarer kun å bære en halv bøtte om gangen. Heldigvis har hun barnebarn og olderbarn som hjelper til med å gjøre livet enklere for henne.
Dette område ligger så øde til fra den moderne verden.
Kanskje om 20 år vil det bli forandringer her, men da er nok ikke jeg her lenger.
De fleste har flyttet herifra
Det strømmer til familie og venner til huset. Ikke hver dag det kommer stor-fint besøk ifra Norge. Alle har tatt med seg mat og kaker, vi spiser og koser oss i mange timer i denne varme ettermiddagen.
Nå samles det 4 generasjoner rundt bordet og gleden sprer seg massivt. Alle har noe spennende å fortelle. Barna spiller fotball og leker blant dyr og fugler i veien.
De fleste har flyttet til storbyen og hovedstaden. I dette området er jobbmulighetene små.
Tilbaketuren
Kvelden nærmer seg og turen tilbake til hovedstaden står for tur. I dette område er det ingen fast kollektivtrafikk, kun en buss som passerer av og til. Ett sterkt, men koselig møte, og skal ikke se bort ifra at neste tur ikke er så langt unna.
Vis/ skjul kommentarer
Skriv en kommentar
| < Forrige | Neste > |
|---|
