Friends With Benefits – Nok en komedieklisje

Hodejegeren Jamie (Mila Kunis) overtaler Dylan (Justin Timberlake) til å flytte til New York. De blir fort venner, men problemer oppstår når de blander sex inn i bildet, uten følelsene som følger med.

Jeg har aldri vært en ivrig kinogjenger. Jeg er et typisk sofamenneske og foretrekker å se filmer hjemme i min egen stue. Derfor hjelper det lite at jeg må kjempe meg til en parkeringsplass utenfor Hamar kino for å rekke filmen klokken ni.

Vel inne bestemmer jeg meg for at popkorn er det som skal til for å muntre meg opp. To minutter på ni er jeg (og popkornet) på plass i setet, og til lyden av knasende baconsvor og skurrende høyttalere dempes lyset over den halvfulle kinosalen.

Lite oppfinnsomt

Allerede i åpningsscenene hører vi spydigheter og sleipe kommentarer rettet mot andre filmer og romantiske komedier, som om dette rettferdiggjør handlingen videre.

Filmen virker som en reprise av «No Strings Attached», som kom ut tidligere i år, og terper på problemstillingen om menn og kvinner kan være «bare venner». Som så mange andre Hollywood- filmer som omhandler samme emnet viser det seg at: Nei, det går ikke… Så klart kommer det følelser inn i bildet. Trodde virkelig regissør Will Gluck at dette skulle komme som en overraskelse? Denne handlingen er laget, laget på nytt og fullstendig oppbrukt!

For mye humor?

«Friends With Benefits» virker desperat etter å ha morsomme og kjappe replikker, til den grad at det faktisk blir irriterende. Det er hverken vanlig eller sannsynlig å komme med en vittig kommentar i annenhver setning. Den til tider plagsomme rollefiguren Tommy, spilt av Woody Harrelson, hjelper heller ikke på situasjonen.

Filmen har likevel innslag av engasjerende øyeblikk med bra humor. Mila Kunis gjør en god jobb, og på tross av den tradisjonelle og følelsesskadde rollen hun har fått tildelt, klarer hun å bringe noe vilt og uforutsigbart til lerretet. Det er god kjemi mellom Kunis og Timberlake, men utover det er Justin den samme han alltid har vært (fløtepus med valpeblikk). Det å spille seg selv er vel ingen prestasjon?

Ikke til forventningene

Disse tankene surrer rundt i hodet mitt, mens jeg sakte reiser meg når lyset slås på. Lutrygget kommer jeg meg ut av salen etter én time og førtisju minutter i lite funksjonelle stoler, der jeg måtte krangle med nabomannen om armlenet.

I utgangen møter jeg Maylén og Erik Sundstrøm som har sett samme film.