Nylig kom Brochmann-utvalgets redegjørelse om hvordan økt migrasjon og integrering påvirker den norske velferdsmodellen ut. Men har redegjørelsen alle svarene?
De viktigste årsakene til den lave arbeidsdeltakelsen er, i følge utvalget, den norske lønnsstrukturen. Den gjenspeiles ved at minstelønn og høye lønninger er for nærme hverandre. Dette gjør at kravene til ansatte med minstelønn blir så høye at mange ikke kan møte dem – og faller så ut av arbeidslivet. I tillegg er velferdsordningene så gode at noen vil velge ikke å delta.
- Ja vel, sier jeg.
Jeg spurte en bekjent, Alexander K. Schrøder, som er forlovet og bor sammen med en amerikansk jente, om hun hadde funnet seg jobb ennå. Til svar fikk jeg – ”Nei, hun får ikke lov til å jobbe før hun har fått permanent oppholdstillatelse!”.
- Ja vel, tenkte jeg.
Så spurte jeg om hun hadde lært seg tilstrekkelig norsk til å klare å finne seg en jobb – ”Nei, hun får ikke lov til å begynne på norskkurs før hun har fått permanent oppholdstillatelse!”. La meg her skyte inn at det er ett år siden hun kom til Norge.
Tidligere har jeg hatt inntrykk av at mye av grunnen til den lave arbeidsdeltakelsen har vært trygden tiltrekningskraft fremfor det å slite for pengene. Dette er noe jeg nå har begynt å tvile på.
Når det går over ett år før man i det hele tatt får muligheten til å lære seg språket, vil man naturligvis vende seg til tilværelsen som hjemmeværende. Når man endelig får muligheten, er det ikke sikkert at viljen lenger er der.
Løsningsforslaget til utvalget er en videreføring av likebehandlings- og integreringspolitikken som hovedstrategi: Å satse på kompetanseheving, aktivisering og tilrettelegging i arbeidslivet.
Hva med til tilrettelegging før arbeidslivet? Jeg mener at utvalget begynner i feil ende. De vil gjøre det bedre for de som allerede er i arbeid, ikke for de som ikke kommer seg ut i arbeidslivet. Utvalget anbefaler å tilrettelegge arbeidslivet i et helt land i stedet for å tilrettelegge slik at personene passer inn i arbeidslivet. Effektivisering av saksbehandling er nevnt, men hva med mulighetene i ventetiden …?
De vil at ytelser skal kunne belønnes med tiltak og tjenester som fremmer arbeidsdeltakelse i stedet for betaling i kontanter. I tillegg mener de det burde jobbes mer med å sikre ordnede forhold i arbeidslivet.
For meg høres dette snodig ut. Kontanter kan brukes til dét arbeidstakeren selv velger; ville det ikke være mer logisk å iverksette tiltak som gjør det mer attraktivt å komme seg ut i arbeidslivet? Hva om personer på arbeidsledighetstrygd eksempelvis var pålagt å delta på dugnader? Jeg tror mange heller ville valgt et arbeid de liker fremfor å være arbeidsledig. Dessuten ville det gitt en mulighet til å få ryddet opp søppel og stelt med byens blomster.
Hva om de som velger ikke å delta i arbeidslivet heller får tjenester og tiltak enn kontanter? Hva med et gavekort til Rimi, gratis T-bane-månedskort og en liten leilighet …? Da får man ikke mulighet til å kjøpe alt man ønsker, men får gratistilgang på nytte produkter. Ønsker man mer, må man arbeide.
Vis/ skjul kommentarer
Skriv en kommentar
| < Forrige | Neste > |
|---|
