Thomas Træen har gått en spennende vei fra snill gutt i Loddefjord til vrang pønker i Os. Han synes rust er noe av det vakreste som finnes og vet fremdeles ikke hva han skal bli når han blir stor.
Jeg møter Thomas på arbeidsplassen hans like etter arbeidstid. Han har på seg en mørk blå kjeledress og har mørke flekker i ansiktet, rundt det svære bukkeskjegget. Steinerskolen på Skjold V. G. T. i Bergen underviser på en litt uvanlig måte.
Thomas driver mekanisk verksted her på denne skolen. Verkstedet er fullt av utstyr, maskiner og ulike sveiseapparat. Midt på gulvet står en fire meter lang bro, i betong, stål og tre. Den er en del av et prosjekt som Thomas og noen av elevene er med å jobbe med.
Idet webjournalisten.com kommer på besøk, er Thomas i full gang med en bil. Den står litt skjevt på en stålbukk som en av elevene hans har laget.
Jeg foreslår at vi starter intervjuet med et enkelt spørsmål, og spør hva han jobber med. Det var visst ikke så lett likevel.
Fra høykultur til klogger og thermojakke
Etter en del mumling og romstering formulerer Thomas et forsiktig svar: Målet med jobben min er å tilføre mennesker noe bra på veien gjennom livet. Samtidig vil jeg gjerne at de skal lære noe om stål og mekanikk.
Thomas fullfører en sveisesøm og ser seg om etter en plateklipper. Han sier noe om at den røde tråden i livet hans er at han aldri har fullført noe han har startet på. Han har vært innom teknisk tegning i Os, utenfor Bergen, og har blant annet jobbet som maler og alt-mulig-mann for sin onkel, hatt jobb som kokk i noen år og gått de innledende årene til ingeniørskolen, NKI, i Bergen.
En av de drøyeste overgangene i livet mitt, var da jeg flyttet til Os. Da ble jeg en vrang halvpønker som mest drev med slåssing, drikking og sniffing. Jeg gikk fra å være en pen gutt med midtskill og halvlangt hår til å bli en skikkelig stril med klogger og thermojakke fra Helly Hansen.
Etter hvert som hus, barn og familie presset på, begynte han å jobbe på et karosseriverksted.
Han ble i starten stående med tre mennesker han ikke kunne kommunisere med – én helt døv, og to språkdøve utlendinger. Etter hvert kom han seg oppover i systemet og ble værende i firmaet i hele tolv år, som IT-ansvarlig og konstruktør.
En dramatisk hendelse inntreffer
Det ble for mye å gjøre på jobben, jeg bygget på huset, pusset opp badet, hjalp en kamerat å bygge på sitt hus, tok ekstrajobb for å spe på lønnen. I julen 2007 klappet jeg helt sammen. Ble sittende og stirre tomt ut i luften i nesten et år.
Han stopper opp arbeidet og stirrer tankefullt ut i luften.
Thomas begynte igjen i halv stilling, men ble snart permittert etter at finanskrisen inntraff. Deretter jobbet han som kundemottaker og bilmekaniker på et bilverksted, men det var noe som hadde forandret seg totalt inni ham.
Steinerskolen på Skjold lette etter et bra menneske som kunne jobbe med ungdom og metall på samme tid. Thomas søkte og fikk tilslag på jobben.
Han henger fra seg sveisehjelmen og vrenger av seg kjeledressen.
Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.
Nye verdier
Da Thomas var sykemeldt skjedde det noe han fortsatt ikke kan forklare. Kanskje skjer det fortsatt, sier han ettertenksomt og forklarer videre. Det var en forvandling. Ut av ett liv, inn i et annet.
Vi har tatt steget inn i skolens kantine, som for øyeblikket er helt forlatt. Gulvene er malt oransje og veggene bærer preg av kunst fra forskjellige verksteder. Betong, tegninger, statuetter. På et tre utenfor henger det som ligner en gammel voodoomaske, men i rustent metall. Den er ett av Thomas’ mange prosjekter.
Jeg fikk ny jobb, gikk gjennom en skilsmisse, har fått ny kjæreste og livet mitt er sentrert rundt helt andre verdier enn før. Fra priser, leveringstider, kunder, bemanning, innsparing til noe helt annet. Viktige verdier. Og en ro. Her på skolen formidler vi de viktige verdiene. Og ikke minst at man kan klare seg selv om man roter det til noen ganger.
Rusten slipper ikke taket
På fritiden har Thomas tidligere drevet med festing og spetakkel. Han har likevel, helt siden han fikk et speilreflekskamera av sin far, alltid vært opptatt av å fotografere. Spesielt store rustne fenomener.
Rust og forfall har alltid vært en slags rød tråd, og aldri sluppet taket på Thomas.
Det er noe vakkert med rust. At stålet bare forfaller, blir oppspist. Alle assosierer rust med noe negativt. At noe er dødt, ødelagt, og må kastes. Men satt i det riktige lyset, gir rusten en varm glød som ingenting kan måle seg med. Det som en gang har vært iskaldt blankt stål, får noe varmt og fargerikt over seg. Det er i forvandling.
Thomas forteller om en gammel veihøvel som står langs E39, nord for Sognefjorden. Den står i et skogholt, litt bortgjemt, parkert og helt forlatt. Han har stoppet mange ganger for å ta bilder av den. Han smiler lurt.
Det er sånn at hvis kameraet er med på reise, så bråstopper jeg plutselig og kjører tilbake for å ta bilder av rustne anleggsmaskiner, skur eller gamle båter som står langs veien.
Det som er rustent er spennende, men også fint. Det er en forvandling og bak den skjuler det seg en historie. Hvorfor har noen forlatt dette? Hva har skjedd?
Rusten henger med meg. Den har aldri helt sluppet taket. På jobben var det alltid snakk om å forhindre rust. Galvanisering, rustbehandling, tektyl.
Fascinasjonen av rust blir kanskje en motvekt til alt det.
Til slutt ruster allting. Det forsvinner – blir til jord. – Da er ringen sluttet.
Thomas lener seg tilbake i stolen og tar en slurk av kaffen. Han ser tankefullt ut i luften.
Har du nok nå?
Vis/ skjul kommentarer
Skriv en kommentar
| < Forrige | Neste > |
|---|
